Hvorfor plastgjenvinning?

Kategori	Artikler
Underkategori(er)	n/a
År	2010
Forfatter(e)	Annegrete Bruvoll
	https://vista-analyse.no/site/assets/files/5895/2010_so_1_gjenvinning_plast-_bruvoll_og_hasane.pdf
Last ned	file_download (1.0 MB)
Les i nettleser	find_in_page

12 // SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2010 	ANNEGRETE BRUVOLL OG SANA HASANE	
1 INNLEDNING
Det er allerede privatøkonomisk lønnsomt å gjenvinne en
del av kasserte gjenstander – rivningsmaterialer blir for
eksempel brukt om igjen, treverk blir brukt som brensel,
og bilvrak blir smeltet om. Spørsmålet er om det er grun-
ner for det offentlige til å gripe inn for å øke omfanget av
gjenvinningen. Gjenvinning som politikk bør, som ethvert
annet offentlig inngrep, begrunnes i at markedet ikke kla-
rer å ordne opp på egen hånd, dvs. at det er svikt i noen
av forutsetningene for fullkommen konkurranse. Forut-
setningene kan oppsummeres i at det finnes markeder for
alle typer goder, eierrettighetene er veldefinerte, det er fra-
vær av eksternaliteter, fri konkurranse, perfekt informa-
sjon og fravær av kollektive goder. 
Utgangspunktet for avfallspolitikken bør da være om det
finnes markedssvikt tilknyttet avfallsbehandling. Det andre
spørsmålet er om denne markedssvikten allerede er regulert,eller om det er behov for spesielle reguleringer overfor
avfall, og det tredje spørsmålet er hvilke virkemidler som i så
fall er mest effektive. 
Markedssvikt som knyttes til argumentene for material-
gjenvinning	
1er hovedsakelig av fire typer:
i) Det er knyttet eksternaliteter til sluttbehandling (forbren-
ning og deponering) av avfall, ved utslipp til luft, jord og
vann (diskutert i del 2).
ii) Det er eksternaliteter i form av utslipp fra utvinningen av
naturressurser (del 3).
iii) Det er eksternaliteter i form av utslipp fra produksjon
basert på nye råvarer (del 3).
iv) Det kan være brudd på forutsetningene om fri konkurranse
i råvaremarkedene, noe som kan gi for høyt uttak av natur-
ressursen(del 4).
Påstander som hevdes i favør av økt materialgjenvinning
er at materialgjenvinning vil redusere disse typene mar-	
Hvorfor plastgjennvining?	**	
Kildesortering hevdes å bidra til et bedre miljø, og kommunene investerer milliarder i avan-
serte sorteringssystemer for avfall. Men hva er grunnen til at det offentlige griper inn for å øke
gjenvinningen – hva er det underliggende problemet som ønskes løst? Her gjennomgår vi de
ulike miljø- og ressursargumentene, dvs. typene markedssvikt, som kan tenkes å begrunne
offentlige inngrep, og vi diskuterer gjenvinning av plast som et spesielt eksempel. Vi finner at
offentlige tiltak for økt kildesortering og gjenvinning av plast ikke er tuftet på samfunnsøko-
nomiske prinsipper. Det logiske utgangspunktet for offentlige inngrep er et problem (en type
markedssvikt) man ønsker å løse, og at effektive virkemidler deretter velges. I avfallspolitikken
starter en i motsatt ende; mål for kildesortering og gjenvinning er satt uten at problemene er
klart identifisert og uten at annen og mer effektiv virkemiddelbruk er vurdert.	
ANNEGRETE BRUVOLL
Forskningsleder, Statistisk sentralbyrå
SANA HASANE
Førstekonsulent, NAV*	
*Hasane var førstekonsulent i Statistisk sentralbyrå da dette arbeidet ble gjort.**Takk til Torstein Bye, Knut Einar Rosendahl, Håkon Skullerud og Steinar Vagstad for diskusjoner og nyttige kommentarer.1Gjenvinning omfatter materialgjenvinning og forbrenning med energiutnyttelse. 
ARTIKKEL

SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2010 // 13	ANNEGRETE BRUVOLL OG SANA HASANE	
ARTIKKEL	
kedssvikt; i)utslipp går ned som følge av mindre avfall til
sluttbehandling, ii)utslipp går ned ved at uttaket av
naturressurser går ned, iii)utslippene er lavere om man
bruker gjenvunnet råstoff og iv)uttaket av naturressurser
blir mer bærekraftig. Disse påstandene hviler på at forut-
setningen om dersom disse typene markedssvikt eksiste-
rer, vil offentlig initiert materialgjenvinning være det mest
effektive virkemiddelet.
I utgangspunktet skal eksternaliteter reguleres direkte,
enten gjennom avgifter på utslipp, eller ved standarder og
rensekrav. Markedssvikt som gir for stort uttak av natur-
ressurser skal reguleres med ressursskatter eller direkte
reguleringer av uttaket. Dersom markedssvikten allerede
er ivaretatt, bortfaller argumentene for ytterligere inngrep
og for offentlig satsing på materialgjenvinning. De direkte
virkemidlene vil kunne gjøre materialgjenvinning mer
lønnsomt, og hvor mye av avfallet som materialgjenvinnes
vil da være bestemt i markedet.
I denne artikkelen vil vi gå gjennom de problemene som
gjenvinning kan tenkes å løse, dvs. de typer markedssvikt
og påstandene som er oppsummert i punktene ovenfor.
Vi vil diskutere i hvilken grad markedssvikt eksisterer,
i hvilken grad selve markedssvikten allerede er regulert,og om materialgjenvinning kan være et effektivt virke-
middel. 
2 GJENVINNING SOM VIRKEMIDDEL FOR Å 
REDUSERE UTSLIPP FRA FORBRENNING OG 
DEPONERING
Den første påstanden er knyttet til bekymringen for
utslipp fra avfallsbehandling. La oss først se nærmere på
omfanget av disse problemene. I følge Statistisk sentralby-
rå (2008) er utslippene fra sluttbehandling forholdsvis
små. Utslippene av de fleste miljøgiftene har gått ned med
over 90 prosent siden 1990, og utslippene fra sluttbe-
handling utgjør stort sett under 1 prosent av de nasjonale
utslippene, se tabell 1. Unntakene er miljøgiftene kvikk-
sølv og dioksiner samt klimagassen metan, der utslippene
fra sluttbehandling utgjør henholdsvis 12,2, 1,6 og 2,5
prosent av totale utslipp. Utslipp av kvikksølv og dioksi-
ner fra sluttbehandling er redusert med henholdsvis 53 og
98 prosent siden 1990. 
Er så disse utslippene regulert? Utslippene fra avfallsfor-
brenning er underlagt avgifter som er harmonisert med
avgifter på andre nasjonale utslippskilder, utslippskrav og
renseteknologier i forbrenningsanleggene. Utslipp av kli-
magassen metan fra deponering er fem ganger høyere enn
tilsvarende gjennomsnittlige avgift på klimagasser (Bruvoll
og Dalen 2008). Utslippene fra avfall er ikke mindre regu-
lert enn utslipp fra andre nasjonale kilder. Generelt har vi
avgifter og et kvotesystem som er rettet mot utslipp av kli-
magasser, avgifter på SO	
2og NO	xog andre miljøskadelige
utslipp. Disse virkemidlene er rettet mot å redusere utslip-
pene uavhengig av hvor utslippene foregår. 
Da skulle det ikke være noen grunner til ytterligere virke-
midler mot disse utslippene, for eksempel i form av å øke
gjenvinningen for på den måten å trekke avfall bort fra
forbrenning og deponering.
En skal også huske at materialgjenvinning er en produk-
sjonsprosess som krever energi og gir utslipp på linje med
andre industriprosesser. Øker materialgjenvinningen, vil
utslippene fra selve materialgjenvinningsprosessene øke.
Utslipp fra materialgjenvinning er imidlertid ikke spesifi-
sert i utslippsstatistikkene, slik som utslipp fra forbren-
ningsanlegg og deponier. Videre utgjør utslipp fra sluttbe-
handling såpass små andeler av landets samlede utslipp -
stort sett under 1 prosent - at om målet er å få ned utslip-	
Tabell 1Utslipp fra avfallbehandling. Andel av totale utslipp 
i Norge i 2006 og endring siden 1990.	
Prosent av Prosentvis 
totale norske endring siden 
utslipp 1990	
FORBRENNINGSANLEGG:
Svoveldioksid 0,7 -56
Nitrogenoksider 0,4 -31
Karbondioksid	
*	0,3 74
Partikler, PM10 0,0 -99
Bly 0,4 -98
Kadmium 0,7 -96
Kvikksølv 12,2 -53
Arsen 0,2 -98
Krom 0,4 -96
Kobber 0,1 -92
PA H 0,6 - 3 2
Dioksiner 1,6 -98
NMVOC 0,2 75
DEPONIER:
Metan (klimagass)	
*	2,5 -21	
*: Regnet som prosentandel av totale klimagassutslipp i CO	2-ekvivalenter
Kilde: Statistisk sentralbyrå (2008)

14 // SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2010 	ANNEGRETE BRUVOLL OG SANA HASANE	
pene ytterligere, er en tilstramming av avfallspolitikken
neppe kostnadseffektivt. Reduksjonene som eventuelt kan
oppnås i forbindelse med avfallsbehandling kan høyst
sannsynlig gjennomføres relativt billigere innenfor de
øvrige 99 prosent av utslippene. Man bør stamme til den
generelle politikken om reduserte utslipp er en overordnet
politisk målsetning. 
Vi konkluderer med at utslipp fra avfallsbehandlinger iva-
retatt i gjennom sluttbehandlingsavgifter og utslippskrav,
og dels overregulert sammenlignet med virkemidler rettet
mot andre utslippskilder. En egen politikk for å øke mate-
rialgjenvinningen kan derfor ikke begrunnes i slik mar-
kedssvikt. 
3 GJENVINNING SOM VIRKEMIDDEL FOR Å 
REDUSERE UTSLIPP FRA UTTAK AV NATUR-
RESSURSER
Neste argument som fremmes er at det er nødvendig å øke
gjenvinningen fordi det er miljøskader knyttet til utvin-
ning av nye naturressurser. Forbindelsen mellom avfalls-
behandling og markedssvikt ved ressursuttaker mindre
opplagt enn for utslipp fra avfallsbehandlingsom vi så på i
forrige avsnitt. Konklusjonene vil avhenge av hvilken type
naturressurs avfallet er knyttet til. I denne artikkelen skal
vi bruke plast og som eksempel.	
2Plast framstilles i hoved-
sak av olje, og argumentet er at gjenvinning vil kunne
redusere utslippene fra selve produksjonen i oljesektoren.
Det relevante spørsmålet er igjen om miljøskadene knyttet
til uttaket av naturressurser allerede er underlagt direkte
virkemidler. De nasjonale målene og virkemidlene overfor
klimagasser, sur nedbør og miljøgifter som ble nevnt i del
2 gjelder også for produksjon knyttet til uttak av naturres-
surser, dvs. overfor oljeproduksjon, landbruk, skogbruk,
bergverksdrift og andre tilsvarende næringer. Det betyr at
ytterligere tiltak ikke kan begrunnes i disse miljøskadene.
Men kan det likevel være spesielle typer forhold knyttet til
utslipp fra oljesektoren som gjør at disse ikke er tilstrek-
kelig regulert?
Under leteaktiviteter oppstår borekaks (knust steinmas-
se), som kan inneholde forurensninger, og leteaktiviteter
innebærer også fare for akutte utslipp. Olje- og gassut-
vinning står for nesten 40 prosent av totale nasjonale
utslipp av flyktige organiske forbindelser (NMVOC),rundt 30 prosent av utslippene av klimagasser og i over-
kant av 20 prosent av NO	
x-utslippene. NMVOC inne-
holder kreftframkallende stoffer, bidrar til bakkenær
ozon og er en klimagass. Det er egne tiltak rettet mot
disse utslippene. Utslippene fra oljelasting har gått ned
med over 70 prosent siden 2001, og de samlede
nasjonale utslippene ligger under Norges internasjonale
forpliktelser om langtransporterte forurensninger
(Gøteborgprotokollen). 	
Når det gjelder utslipp av klimagasser er oljesektoren under-
lagt de strengeste reguleringene i Norge i form av den høyeste
avgiften på CO	2. Denne ligger på 340 kroner per tonn, mens
den gjennomsnittlige CO	
2-avgiften ligger på rundt 200
kroner per tonn (Bruvoll og Dalen 2008), og prisen i det
europeiske kvotemarkedet i overkant av 100 kroner per tonn
CO	
2 (januar 2010; www.pointcarbon.com). 	
I 2007 lå de nasjonale utslippene av NO	x18 prosent over
målsetningen for 2010. Det viktigste virkemiddelet er
NO	
x-avgiften, som også er lagt på utslipp fra oljesektoren.
De andre utslippene tilknyttet oljeproduksjon utgjør 5
prosent eller mindre av de nasjonale utslippene.
Arealavgiften skal bidra til at tildelte områder blir ut-
forsket på en effektiv måte innenfor forsvarlige økonomis-
ke rammer og virke til at levetiden for eksisterende felt
blir forlenget. Hensyn til andre naturinngrep ivaretas
gjennom konsesjonsbehandlingen, jamfør diskusjonen
rundt prøveboring utenfor Lofoten. 
Miljøskadene knyttet til oljevirksomheten er dermed regu-
lert på linje med, eller strengere enn, øvrige sektorer.
Dersom man har som mål å redusere noen av disse utslip-
pene ytterligere, er det mest kostnadseffektivt å stramme
til politikken som er rettet direkte mot utslippene eller
naturinngrepene, for eksempel ved å øke de generelle
avgiftene. Med mindre eksternalitetene er knyttet til loka-
litet, vil det være likegyldig om utslippsmålene oppnås i
oljesektoren eller i andre deler av økonomien. Generelt er
det derfor ingen grunner til at akkurat graden av kildesor-
tering og gjenvinning skal økes som bidrag til å kompen-
sere for disse eksternalitetene.
I tillegg hevdes det gjerne at gjenvinning bør fremmes
fordi utslipp fra selve plastproduksjonenkan være mindre
om den er basert på gjenvunnet plastråstoff enn om den er	
2Diskusjonen har tatt utgangspunkt i vurderinger og anslag i Hasane (2009).

SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2010 // 15	ANNEGRETE BRUVOLL OG SANA HASANE	
ARTIKKEL	basert på nyutvunnet olje. Det relevante spørsmålet er da
om utslipp fra plastproduksjon allerede er regulert.
Bedrifter som produserer plast har CO	
2-avgifter eller er
underlagt kvotesystemet, og er dermed effektivt regulert.
Gjenvinning som virkemiddel impliserer også en direkte
styring av innsatsfaktorene i produksjonsprosessene, noe
som strider mot de generelle prinsippene for effektiv mil-
jøpolitikk ved at kostnadene per tonn spart CO	
2vil ha
ukjent verdi, om utslippene i det hele tatt er lavere om en
bruker gjenvunnet råstoff (det kan variere mellom ulike
produksjonsprosesser). De samme resonnementene gjel-
der for de andre utslippene nevnt ovenfor.
Vi konkluderer med at det ikke finnes rasjonelle begrun-
nelser for å bruke økt gjenvinning av plast som virkemid-
del for å redusere utslippene i oljesektoren eller utslipp fra
produksjon av plastprodukter.
4 GJENVINNING SOM VIRKEMIDDEL FOR Å 
REDUSERE UTTAK AV NATURRESSURSER	
Til slutt skal vi se på argumentet om at gjenvinning kan
redusere uttak av naturressurser. Også da må politikken
være begrunnet i nærmere bestemte typer markedssvikt.
Den aktuelle typen markedssvikt vil avhenge av naturres-
sursen. Generelt dreier dette seg om mangel på eierrettighe-
ter, eksternaliteter eller andre årsaker til feil prising av natur-
ressurser. Argumentet om at materialgjenvinning av plast
bør økes bygger på en antakelse om at uttaket av råolje er for
høyt, og at det er et direkte forhold mellom materialgjen-
vunnet avfallstype og redusert bruk av olje. Antakelsen om
at uttaket er for høyt impliserer at konkurranseforholdene
fører til for lave oljepriser og for høyt forbruk. 
Økonomisk teori tilsier at optimal utvinning av ikke-for-
nybare naturressurser vil gi en ressurspris som normalt
øker i takt med markedsrenten over tid (Hotelling 1931).
Det betyr at prisen i et frikonkurransemarked vil tilpasses
slik at avkastningen ved å pumpe opp oljen og plassere
nettoinntekten i finansielle fordringer balanseres på
ethvert tidspunkt mot kapitalgevinsten ved å la produktet
ligge i reservoaret. Dette tilsier i seg selv en jevnt stigende
markedspris på olje. Prisene har imidlertid svingt mye
over tid, se figur 1. Det er mange grunner til dette; stadig
nye oljefunn, teknologiske forbedringer, varierende pris
på andre energisubstitutter til olje, økonomiske konjunk-turer og politiske hendelser som påvirker både tilbuds- og
etterspørselssidene. Uforutsette hendelser vil føre til avvik
fra Hotellings prisbane, og det tar tid før markedet kom-
mer i ny likevekt.
Det grunnleggende spørsmålet i forhold til plastgjenvin-
ning er om det er grunn til å tro at markedsforholdene har
ført til for lav oljepris, og dermed for høy etterspørsel og
oljeuttak enn det som følger av Hotellings optimalitetskri-
terium. 
I stedet er det viktige markedsforhold som tilsier en høy-
erepris enn i frikonkurranseløsningen. OPECs kartellsam-
arbeid har styrt og styrer i stor grad prisutviklingen på
olje. Medlemslandene i OPEC står i dag for 75 prosent av
verdens totale oljereserver og 67 prosent av oljeekspor-
ten	
3. Både en del av oljeprissjokkene og øvrige prissving-
ninger er følger av OPECs oljepolitikk (Austvik 2000).
Som eksempel firdoblet OPEC oljeprisen under OPEC I i
1973 uten nevneverdig nedjustering av produksjons-
mengden, mens OPEC II på begynnelsen av 80-tallet falt
sammen med politisk uro i Midtøsten og en tredobling av
prisen. Under OPEC III i 1985/86 økte Saudi-Arabia olje-
produksjonen, noe som førte til kraftig prisfall. 
Sammenlignet med et perfekt frikonkurransemarked vil
en slik monopoltilpasning gi økt oljepris i begynnelsen
av reservoarenes levetid, saktere ressursuttak innenfor
OPEC, og uttaket av råolje vil utvides over en lengre tids-
horisont. Jo større suksess kartellet har med å heve pri-
sen gjennom produksjonsbegrensninger, jo større er
imidlertid sannsynligheten for at kartellet bryter sam-
men, siden det da vil være mer lønnsomt å stå utenfor
kartellet og nyte prisstigningsgevinsten. Dette må OPEC
ta hensyn til, og kartellet vil dermed ikke opptre som en
ren dominerende profittmaksimerende produsentgrup-
pe. Videre er landene i OPEC svært ulike og med ulike
interesser, og samarbeidet preges ikke bare av hensynet
til profittmaksimering men også innenrikspolitiske og
geopolitiske forhold i medlemslandene. Det er derfor
rimelig å anta at tilbudssiden kjennetegnes av en blan-
ding av frikonkurranse og ren monopolatferd. OPECs
atferd styrer da i stor grad prisutviklingen gjennom pro-
duksjonsbegrensninger (Lindholt og Hansen 2008), og
uttaket av olje innenfor OPEC er lavere enn det som
følger Hotellingregelen.	
3US Energy Information Administration, http://tonto.eia.doe.gov/country/index.cfm

16 // SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2010 	ANNEGRETE BRUVOLL OG SANA HASANE	
Små land utenfor kartellsamarbeidet er å betrakte som
prisfaste kvantumstilpassere og randprodusenter i olje-
markedet. Norge har 0,7 prosent av verdens oljereserver
og står for vel 6 prosent av verdens oljeeksport	
4. Siden
verdensmarkedsprisen er høyere enn den ville vært uten
prissamarbeidet i OPEC, vil vi og de andre landene uten-
for OPEC få en høyere pris og produsere mer enn i et rent
frikonkurransemarked. Det vil motvirke effekten av olje-
prissamarbeidet i OPEC noe, men den globale produksjo-
nen vil uansett bli lavere enn i frikonkurranseløsningen. 
Det finnes flere muligheter for markedssvikt som kan gi for
høyt eller for lavt ressursuttak. Avkastningskrav som avvi-
ker fra den samfunnsøkonomiske kalkulasjonsrenten og
eierforhold vil kunne gi uttaksbaner som avviker fra den
optimale. Det kan også hevdes at usikkerhet rundt utvik-
ling av nye teknologier og substitutter til olje gjør at vi kan
ha behov for oljeressursene lenger inn i framtiden. Denne
typen usikkerhet vil gjenspeiles i selve nivået for markeds-
prisen. Dersom teknologiutviklingen viser seg å bli svakere
enn forventet, vil det slå ut i et nivåheving i oljeprisen.
Tilsvarende gjelder om funn av nye oljereserver blir færre
enn forventet. Slik usikkerhet kan også slå begge veier, nye
teknologier kan utvikles raskere og flere oljereserver kan
oppdages, og dermed blir ressursen mindre verdt.
Fokuset på selve uttakstakten kan umiddelbart virke litt
søkt, siden utslipp av CO	
2fra verdens fossile energiressur-
ser er betraktet som tidenes miljøutfordring og er høyt pri-
oritert på overnasjonalt nivå. Men her diskuterer vi argu-
menter knyttet til selve uttappingenav en naturressurs.
Miljøkostnader ved brukenav olje bør ivaretas med direktevirkemidler, blant annet knyttet til den generelle klimapo-
litikken. Uttaket i seg selv er altså ikke problemet – det kan
for eksempel tenkes at CO	
2-utslipp fra oljeprodukter kan
løses i fremtiden med karbonlagring. Hoel (2008) påpeker
at en raskere uttakshastighet gir større samlet klimaskade
siden utslippene får virke lenger. Dette argumentet trekker
i retning av at ressursuttaket skal være langsommere enn i
et frikonkurransemarked, og OPECs kartellsamarbeid
bidrar til dette. Men dette gjelder alle utslipp av klimagas-
ser, og er et generelt argument for strammere klimatiltak nå
enn senere. Politiske målsetninger om lavere utslipp av kli-
magasser gjennomføres mest effektivt med avgifter eller
kvotesystemer som gir en blanding av energisparing, nye
rene teknologier, endret sammensetning av fossile energi-
kilder, og reduserte utslipp av fossile og ikke-fossile (for
eksempel avskoging) klimagasser. En strammere klimapo-
litikk vil bli veltet over i lavere etterspørsel etter olje. Lavere
uttak kan da bli en sidevirkning av klimapolitikken, men
det er ikke et mål i seg selv. 
Samlet sett er det vanskelig å se klare samfunnsøkonomis-
ke argumenter for at selve uttaket av oljeressurserer for
høyt, selv om det finnes argumenter i begge retninger.
Det som imidlertid er klart, er at OPECs utøvelse av
markedsmakt trekker i retning av at uttaket er lang-
sommere enn optimalt. Konklusjonen om manglende
begrunnelse for redusert ressursuttak gjelder også for
uttak av andre naturressurser, som gjenvinning av papir
(uttak av skog), glass (uttak av stein) og metaller, se
Bruvoll og Bye (2002a,b).
Om det likevel er politisk ønskelig å redusere uttaket av
olje, må det først avklares hvor mye, og deretter hvordan.
4.1 Potensialet fra materialgjenvinning av plast til erstatning
av olje
I spørsmålet om hvordan, må man vurdere hvilken virke-
middelbruk som er mest effektiv for å oppnå lavere olje-
uttak. Skal økt materialgjenvinning velges som virkemid-
del, må det være fordi dette er billigere enn å redusere
uttaket gjennom skjerpet beskatning eller direkte produk-
sjonsregulering. Det foreligger ingen analyser som viser at
gjenvinning er et effektivt virkemiddel i denne sammen-
hengen. Det er også uklart om plastgjenvinning i det hele
tatt kan bidra i særlig grad til å redusere oljeuttaket. For å
belyse dette, vil vi undersøke hvor stort potensialeter.	
Figur 1	Realpris på olje i USD. 1861-2008. 2008-priser per
fat. Deflatert med konsumpris USA	
Kilde: Statistisk sentralbyrå
4 US Energy Information Administration, http://tonto.eia.doe.gov/country/index.cfm

SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2010 // 17	ANNEGRETE BRUVOLL OG SANA HASANE	
ARTIKKEL	
Plastavfall utgjør 5 prosent av norske avfallsmengder.
Materialgjenvinning av plast har økt både i antall tonn og
som andel av avfallsbehandlingen det siste tiåret, se figur 2.
I 2006 ble 13 prosent av plastavfallet materialgjenvunnet.
En del avfall vil bli borte i gjenvinningsprosessene (i snitt
ca 15 prosent; Hasane 2009). Når vi korrigerer for dette,
finner vi at det gjenvunne avfallet utgjør maksimum 0,04
prosent av det norske oljeuttaket, se tabell 2. Skal gjen-
vinningen redusere oljeuttaket like mye, må det gjenvun-
ne plastmaterialet være likeverdig med nye plastråstoffer,
og økt tilbud av gjenvunnet materiale må slå fullt og helt
ut i redusert produksjon av råolje.
Om vi tar utgangspunkt i alt generert plastavfall i Norge,
jamfør figur 2, kan vi beregne det maksimale potensialetfor
reduksjon i oljeproduksjonen. Om alt plastavfall material-
gjenvinnes, ville det utgjøre maksimalt 0,3 prosent av
totalt årlig råoljeuttak på norsk sokkel. Da har vi forutsatt
at ikke noe blir borte på veien eller blir utnyttet i forbren-
ningsanleggene. 
Potensialet for å påvirke uttaket av naturressurser
gjennom plastgjenvinning må altså sies å være forsvin-nende lite. Om politikerne mener at verdens oljeressurser
tappes for raskt, er det opplagte alternativet å redusere
uttaket av råolje direkte. Den norske materialgjenvinning-
en av plastavfall i 2006 tilsvarer 3,5 timers oljeuttak (gitt
at oljeuttaket er likt spredd over alle årets timer).
Nå kan en innvende at andelene blir så små på grunn av
at den norske oljeproduksjonen er såpass stor. Vi har ikke
tall for verdens samlede mengder plastavfall, men
sammenligner vi for eksempel verdens totale plastproduk-
sjonmed verdens oljeuttak er det tilsvarende øvre anslaget
på andelen rundt 4 prosent. Mengden årlig plastavfall vil
være mindre enn den mengden som blir produsert siden
materialer akkumuleres i form av nye produkter. Som for
regneeksemplene i tabell 2 vil det heller ikke være mulig å
materialgjenvinne alt som blir avfall, og bare deler av dette
vil kunne substituere jomfruelige råvarer. 
Vi konkluderer med at potensialet for å redusere uttaket av
olje ved materialgjenvinning er forsvinnende lite. Den offent-
lige politikken har heller ikke som mål å redusere utvin-
ningstakten av oljeressurser, og dermed er ingen avklart
politisk begrunnelse for offentlig støtte til gjenvinning av
plastavfall i utgangspunktet. 
4.2 Energigjenvinning av plast 
Så langt har vi ikke diskutert hvorvidt energigjenvinning
av plast kan redusere uttak av naturressurser. Økt energi-
gjenvinning vil øke tilbudet av energi i markedet og redu-
sere energiprisene. Dermed vil energigjenvinningen delvis
bli motsvart av økt forbruk, men annen energiproduksjon
kan også gå ned som følge av lavere priser. Effekten i ener-
gimarkedet er dermed uklar. Det er også uklart hvilke føl-
ger dette vil ha for utslippene. Innenfor dagens kvoteregi-
me vil for eksempel økt energiproduksjon og krafteksport
kunne redusere produksjonen ved utenlandske kullkraft-
verk, men utslippene vil være uendret siden kraftverkene
vil selge sine utslippsrettigheter i kvotemarkedet. Igjen er
vi tilbake til direkte virkemidler rettet mot de aktuelle pro-
blemene man ønsker å løse.
Figur 2 Behandling av plastavfall i Norge, 1000 tonn.
Tabell 2 Potensielle bidrag fra materialgjenvinning av plast i forhold til totaluttak av olje fra norsk sokkel i 2006, prosent.	
Totalt generert plastavfall Plastavfall til materialg jenvinning
(471 tusen tonn) (63 tusen tonn)
Oljeproduksjon norsk sokkel
(136 mill. tonn) 0,3% 0,04%	
Kilde: Statistisk sentralbyrå

18 // SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2010 	ANNEGRETE BRUVOLL OG SANA HASANE	
5 ANDRE ARGUMENTER?
Som nevnt innledningsvis finnes det flere typer markeds-
svikt som kan begrunne offentlige inngrep. I tillegg til de
vi har vært gjennom hittil, er det også relevant å diskutere
om det finnes markeder for de aktuelle godene og om
informasjonen er perfekt. Fravær av markeder må ikke
forveksles med manglende etterspørsel. Produkter basert
på gjenvunnet materiale omsettes i dag på samme måten
som andre produkter, og vi har ikke sett dokumentasjon
på at manglende markeder er et problem og en begrun-
nelse for denne delen av avfallspolitikken. Manglende
informasjon kan være et problem når man for eksempel
ikke vet om at mer miljøvennlige substitutter eksisterer,
eller om en har feil oppfatninger om miljøkonsekvenser
eller økonomiske konsekvenser av sine handlinger.
Paradoksalt nok påpeker vi her at oppfatningene om mil-
jøkonsekvensene synes å være overdrevet, mens en ofte
forbinder manglende informasjon med for lav innsats for
miljøet. Konsekvensen av vår påpekning er at mangelfull
informasjon kan gi for høygrad av kildesortering
6 AVSLUTTENDE MERKNADER
Det politiske målet er å øke samlet gjenvinning av avfall til
75 prosent i 2010 med en videre opptrapping til 80 pro-
sent, basert på at mengden avfall til gjenvinning skal økes
innenfor samfunnsøkonomiskeog miljømessigerammer
(Miljøverndepartementet 2007). Det er uklart hva som
menes med «samfunnsøkonomiske og miljømessige ram-
mer» – det er ingen motsetning mellom disse, tvert imot
er det miljømessige aspektet en viktig del av de sam-
funnsøkonomiske vurderingene. Det heter at avfalls-
politikkens overordnende mål er å øke utnyttelsen av
avfall som ressurs, samtidig som utslipp av klimagasser og
miljøgifter minimeres. Så vidt vi kan se er det ingen
rasjonelle begrunnelser for å øke gjenvinningsgraden
utover de rent privatøkonomiske. Det er en rekke gene-
relle virkemidler rettet mot forurensninger og utslipp av
klimagasser. Utslippene fra avfallsanlegg, utvinning og
videre bearbeiding av naturressurser inngår i det samme
reguleringsregimet. Skal utslippene ytterligere ned, bør
altså de generelle avgiftene og reguleringene strammes til,
uten at enkeltkilder plukkes ut og underlegges særskilte
ordninger, som pålagt kildesortering og styrt material-
gjenvinning.
Det er et selvstendig politisk mål å øke utnyttelsen av
avfall som ressurs. Hvorfor dette er et mål i seg selv eruklart. Som vi har vist i denne artikkelen er det ingen
åpenbare begrunnelser for dette når det gjelder plast, og vi
kan heller ikke se at det finnes slike begrunnelser for
andre avfallstyper, som papir, trevirke eller metaller, i
grunnlagsdokumenter for avfallspolitikken. Kan det like-
vel begrunnes at utvinningstakten av enkelte naturressur-
ser bør reduseres, må man vurdere hvordan det gjøres
mest effektivt. Grunnregelen er at direkte virkemidler er
mest effektive, det vil si at man regulerer selve ressursut-
taket, enten det gjelder å begrense oljeproduksjonen eller
hogsten av skog.
Vanligvis er det harde prioriteringer mellom budsjettpos-
ter, siden offentlige oppgaver står i kø. Men i tilfellet med
avfallspolitikken stiller det seg annerledes. Her trenger
ikke politikerne ta stilling til prioriteringer av offentlige
utgifter, siden forurensningsloven påbyr at avfallsgebyrene
i sin helhet dekker kostnadene. Det betyr at husholdning-
ene og næringslivet er pålagt å bære alle kostnadene.
Finansieringsløsningen kan være en forklaring på at tilsy-
nelatende ubegrunnede tiltak i tilknyting til avfallshåndte-
ring gjennomføres. Det satses nå rundt 1 milliard kroner
på systemer for økt kildesortering og gjennvinning i Oslo
kommune. Der er gode grunner til å spørre hvilke miljø-
effekter man skal få ut av denne satsingen.
REFERANSER	
Austvik, G. O. (2000): Drivkreftene i oljemarkedet, forskningsrapport
nr. 50, Høgskolen i Lillehammer.
Bruvoll, A. og T. Bye (2002a): Hva er poenget med avfallsreduksjon?
En vurdering av NOU 2002:19, Økonomisk Forum 9, 1-9.
Bruvoll, A. and T. Bye (2002b): En vurdering av avfallspolitikkens
bidrag til løsning av miljø- og ressursproblemer, Notater 36, Statistisk
sentralbyrå.
Bruvoll, A. og H. M. Dalen (2008): Lag på lag i norsk klima- og ener-
gipolitikk, Økonomiske analyser 5, 29-37.
Hasane, S. (2009): Naturressurser, g jenvinning og markedssvikt,
Masteroppgave i samfunnsøkonomi, Økonomisk institutt,
Universitetet i Oslo.
Hoel, M. (2008): Bush meets Hotelling: Effects of improved renew-
able energy technology on greenhouse gas emissions, Memorandum
no 29, Department of Economics, University of Oslo.
Hotelling, H. (1931): The economics of exhaustible resources, The
Journal of Political Economy, 39 (2), 137-175.
Lindholt, L. and P. V. Hansen (2008): The market power of OPEC
1973-2001, Applied economics 40, 2939-2959.

SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2010 // 19	ANNEGRETE BRUVOLL OG SANA HASANE	
ARTIKKEL	Miljøverndepartementet (2007): Reg jeringens miljøpolitikk og rikets
miljøtilstand, St.meld. nr. 26 (2006-2007).
Statistisk sentralbyrå (2008): Naturressurser og miljø 2008,
Statistiske analyser 102.Statistisk sentralbyrå (2009): Økonomisk utsyn over året 2008,
Økonomiske analyser 1.
Stern Review Report (2006): http://www.hm-treasury.gov.uk/inde-
pendent_reviews/stern_review_economics_climate_change/stern_re
view_report.cfm.
MELDING FRA REDAKSJONEN:	
Farooq Akram
Iulie Aslaksen
Roger Bjørnstad
Kjell Arne Brekke
Kurt Brekke
Rolf Brunstad
Torstein Bye
Gunnar Bårdsen
Dag Morgen Dalen
Erling Eide
Irina Eidsvold Tøien
Eivind Eitrem
Gunnar Eskeland
Taran Fæhn
Odd Godal
Rolf Golombek
Mads Greaker
Cathrine Hagem
Kåre Petter HagenSteinar Holden
Erling Holmøy
Bjart Holtsmark
Eiliv Jansen
Per Richard Johansen
Kjersti-Gro Lindquist
Katrine Løken
Ole Christian Moen
Ståle Navrud
Ragnar Nymoen
Karl Pedersen
Asbjørn Rødseth
Ole Røgeberg
Øystein Røisland
Bjørn Sandvik
Ingeborg Solli
Frode Steen
Tommy Staahl Gabrielsen
Erling Vårdal	
Redaksjonen takker alle våre bidragsytere!	
For at de arbeider som blir publisert i Norsk Økonomisk Tidsskrift og Samfunnsøkonomen skal holde faglige mål, er
redaksjonen helt avhengig av fagfeller eller konsulenter. I løpet av 2009 har en rekke kolleger ved ulike institusjoner vur-
dert innsendte arbeider; deres innsats har vært til uvurderlig hjelp. Redaksjonen vil på denne måten få takket følgende
personer for den innsats som er lagt ned for å videreføre Norsk Økonomisk Tidsskrift og Samfunnsøkonomen som
levende og viktige tidsskrifter i det norske økonommiljøet:

Parse pdf-doc by clicking the button below. Parsed pdf-documents will be searchable.

Metadata Found
CreationDate
2010-02-05T08:22:02+01:00
Author
Bruker
Producer
Acrobat Distiller 7.0.5 for Macintosh
ModDate
2010-02-05T08:27:20+01:00
Pages
8