Samfunnets støtte: En kommentar til NOU 2012:16 Samfunnsøkonomiske analyser

Kategori	Artikler
Underkategori(er)	n/a
År	2013
Forfatter(e)	Haakon Vennemo Henrik Lindhjem Steinar Strøm
	https://www.vista-analyse.no/site/assets/files/5759/vennemo2013final.pdf
Last ned	file_download (549.4 kB)
Les i nettleser	find_in_page

AKTUELL KOMMENTAR	
SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2013 // 59 HAAKON VENNEMO, NIC HELDAL, HENRIK LINDHJEM OG STEINAR STRØM	
Det er mange som er interessert i samfunnsøkonomisk 
analyse. Teorien for samfunnsøkonomisk analyse i betyd-
ningen nytte-kostnad, kost-effekt og kost-virkning var 
stort sett ferdigstilt noen tiår etter krigen (f.eks. Drèze og 
Stern, 1987), men i teoriens møte med virkeligheten er 
det fortsatt uavklarte problemstillinger av potensielt stor 
betydning.
Derfor er det fortjenestefullt at Finansdepartementet her 
i Norge gjennom ﬂere tiår har satt ned utvalg og tatt andre 
initiativer for å gjøre samfunnsøkonomisk analyse til et 
praktisk verktøy. Sentrale dokumenter er NOU 1983:25, 
NOU 1997:27 og NOU 1998:16, Finansdepartementet 
(2005) og NOU 2009:16. Det foreløpig siste dokumentet 
i serien er Hagen-utvalgets innstilling, NOU 2012:16. Som 
økonomer i skjæringspunktet mellom teori og praksis, slår det oss at enkelte av de metodiske problemstillingene som 
gjennom tidene har fått oppmerksomhet fra akademisk 
hold, kanskje ikke er så viktige i praktisk arbeid. Mandatet 
for NOU 2012:16 er i hovedsak rettet mot praktiske pro-
blemstillinger, og det er bra.
I denne kommentaren vil vi konsentrere oss om utvalgets 
diskusjon av levetid, kalkulasjonsrente og relative priser, 
et triangel som driver resultatene i mange samfunnsøko-
nomiske analyser. Et område som har fått mer kursorisk 
behandling av utvalget er miljøverdsetting utenom klima. 
Vi kommenterer også dette punktet.
Samfunnets støtte: 
En kommentar til NOU 2012:16 
Samfunnsøkonomiske analyser
I skriftstykket «Grauten paa Grut» skriver Aasmund Olavson Vinje (1996 [1861])
«Ein Veg er ein Reidskap, og ingen klok Mann brukar dyrare Reidskap enn sovidt han kann 
slita seg fram og driva sit Verk paa beste Maaten. Kver Skilling formykit paa Reidskapen 
er eit Tap i hans Drift. Det er godt for dei faae Reisande at rulla seg fort fram igjenom slike 
Armodsbygdar; men det er dyrt for Riket, og den, som vilde fara gjenom Afkrokar, fekk 
somenn ﬁnna seg i at hava det mindre makelegt.»	
HAAKON VENNEMO 
Forsker, Vista Analyse
NIC HELDAL 
Forsker, Vista Analyse
HENRIK LINDHJEM 
Forsker, Vista Analyse
STEINAR STRØM 
Professor, Vista Analyse

60 // SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2013 HAAKON VENNEMO, NIC HELDAL, HENRIK LINDHJEM OG STEINAR STRØM
LEVETID, RENTE OG RELATIVE PRISER ER TRE 
AVGJØRENDE FORHOLD
Det offentlige utredningsprogrammet om samfunnsø-
konomiske analyser omfatter ikke bare NOU-ene og 
Finansdepartementets veileder, men også en rekke sek-
torveiledere innen transportsektoren og andre sektorer. 
Den mest innﬂytelsesrike blant disse er Håndbok 140 fra 
Statens vegvesen (2006).
Håndbok 140 innførte det vi vil kalle tradisjonelle forutset-
ninger innen samfunnsøkonomisk analyse i transportsek-
toren. Tradisjonelle forutsetninger innebærer en analyse-
periode på 25 år og en prosjektlevetid på 40 år. Etter 25 år 
beregnes en teknisk restverdi lik 15/40 av investerings-
kostnaden. Kalkulasjonsrenta er 4,5 prosent. Det er ingen 
vurdering av systematisk risiko.
Vi har sett på et transportprosjekt som koster 16 milliarder 
kroner og gir årlig nytte på 800 millioner kroner. Prosjektet 
er ﬁktivt, men inspirert av virkelige størrelser. Med tradisjo-
nelle forutsetninger gir prosjektet et samfunnsøkonomisk underskudd på 3,4 milliarder kroner (Figur 1). På dette 
grunnlaget er anbefalingen å la prosjektet være.
Vi ser så på betydningen av å øke levetid og analysepe-
riode til 75 år. I eksemplet fører det isolert sett til større 
underskudd, fordi tillegget i nytte fra 25 til 75 år er lavere 
i neddiskontert forstand enn den teknisk beregnede rest-
verdien. Dette forteller oss først og fremst at en teknisk 
beregnet restverdi er en svært dårlig indikator for gjenstå-
ende nytte.
Deretter legger vi på realprisstigning gjennom prosjektets 
levetid. Nytten i eksemplet er lik betalingsvillighet for tid 
og lavere ulykkesrisiko, som må antas å stige med inntekt. 
Etter Hagen-utvalgets anvisning antar vi en elastisitet mel-
lom betalingsvillighet og inntekt på 1,0, og bruker 1,4 pro-
sent per år som anslag for inntektsvekst per capita. Dette 
tallet stammer fra regjeringens forrige perspektivmelding. 
Våren 2013 vil det foreligge nye anslag for inntektsvek-
sten. Ved å legge inn realprisstigning oppnår vi en stigende 
betalingsvillighet i telleren, som motvirker effekten av Figur 1 Samfunnsøkonomisk overskudd under ulike forutsetninger om levetid, rente og realprisvekst	
-6-4-202 4 68 10	
Tradisjonelle 
forutsetningerLevetid Realprisjustering Kalkulasjonsrente	
NOK mrd	
Note: Tradisjonelle forutsetninger = analyseperiode 25 år, rente 4,5 prosent og teknisk beregnet restverdi. Levetid = 75 års levetid, ingen rest-
verdi. Realprisjustering = 1,0 elastisitet og 1,4 prosent inntektsvekst. Kalkulasjonsrente = 4 prosent rente til 40 år, deretter 3 prosent.

SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2013 // 61	
AKTUELL KOMMENTAR	
HAAKON VENNEMO, NIC HELDAL, HENRIK LINDHJEM OG STEINAR STRØM
diskontering i nevneren. I praksis reduseres den effektive 
renta med 1,4 prosent. Sammen med en analyseperiode på 
75 år vipper dette prosjektnytten godt over på den positive 
siden.
Ytterlige forbedring i nytte følger når vi reduserer kalkula-
sjonsrenten til 4 prosent, fulgt av 3 prosent etter år 40, som 
er Hagen-utvalgets forslag. Ved disse endringene har vi tatt 
prosjektets overskudd fra -3 til +9 milliarder kroner, og 
konklusjonen er nå: Begynn å bygge! Det viser hvor viktige 
forutsetningene om levetid, kalkulasjonsrente og realpris-
endring kan være.
LEVETID GJØRES LENGER, MEN IKKE LANG NOK
Vi ser nå mer på Hagen-utvalgets forslag når det gjelder 
levetid, kalkulasjonsrente og realprisstigning. Levetid 
først. Idealet i en samfunnsøkonomisk analyse er at alle 
nytte- og kostnadsvirkninger av prosjektet skal inkluderes 
i analysen. Det betyr at analyseperioden ideelt sett er like 
lang som prosjektet lever. Utvalget fastslår dette. Men hvor 
lang er prosjektets levetid? I teoretiske investeringsanalyser 
lærer vi om geometrisk og lineær depresiering, men i prak-
sis består et investeringsprosjekt av ulike deler som hver 
har fastsatt levetid. I jernbanesektoren stipuleres det for 
eksempel at skinnegangen holder i 75 år, men stasjonsan-
leggene holder i 40 år. I kraftnettet legger man til grunn at 
stålmaster holder i 70 år og transformatorer holder i 50 år, 
osv.
I en praktisk analyse for eksempel i jernbanesektoren må 
man ta stilling til om man skal skjøte på med nye stasjons-
anlegg etter hvert som de første blir utslitt. På denne måten 
blir prosjektlevetiden endogen. Med mindre man ﬁnner et 
tidspunkt som går opp i alle levetider, blir man sittende 
med en restverdi av større eller mindre omfang. Denne 
resten kan ofte ha lav alternativverdi. For eksempel kan 
skinnegang vanskelig brukes til noe annet enn skinnegang.
Den økonomisk rasjonelle tilnærmingen til problemet med 
levetid er å velge den levetiden som gir høyest nytte i for-
hold til kostnad. Det vil si at man legger på en stasjonsbyg-
ning etter 40 år dersom det er lønnsomt for å utløse nytte 
når skinnegangen allerede er der, osv. På denne måten kan 
man i prinsippet komme fram til optimal levetid. Men i 
praksis er det et krevende og omfattende arbeid.
I Vennemo (2011) diskuterer vi dette og argumenterer 
med at det viktige i praksis er å velge en levetid som både 
uttømmer neddiskontert nytte og er slik at restposten er liten. Hvis man motsatt velger en levetid slik at resten er 
stor, og husker at restposten ofte har lav alternativverdi, så 
lager man seg et prosjekt med innebygget ressurssløsing. 
Det stokker kortene imot prosjektet på en uheldig måte, 
etter vårt syn.
Det er to måter man kan redusere restposten på: Den ene 
er å la tiden gå, slik at resten blir lav i neddiskontert for-
stand. Den andre måten er å avslutte prosjektet i det de 
tyngste investeringskomponentene må skiftes ut. I infra-
strukturprosjekter er det ofte slik at disse komponentene 
også lever lengst. Dette leder oss til å foreslå en levetid 
på om lag 75 år i infrastrukturprosjekter som forventes 
å generere nytte såpass lenge. Etter 75 år er neddiskontert 
restverdi ved ﬁre prosent rente kuttet ned til fem prosent 
av nominell verdi.
Hva er så utvalgets tilnærming? Utvalget foreslår for det 
første at restverdi «bør i hovedsak beregnes med utgangs-
punkt i netto nyttestrøm fra siste år i analyseperioden». 
Men dette løser ingen problemer, fordi poenget med rest-
verdi er å unngå å beregne netto nyttestrøm fra siste år 
i analyseperioden. Sagt på en annen måte er det en enkel 
sak å ta en nyttestrøm som dekker hele levetiden, dele den 
på et vilkårlig tidspunkt, og kalle neddiskontert verdi av 
nyttestrømmen fra dette tidspunktet for restverdi. Men hva 
skal vi med det?
Viktigere for praktiske prosjektfolk er det kanskje at utval-
get peker på 40 år som en passende analyseperiode. Man 
uttaler seg riktignok forsiktig og sier at «for eksempel 
synes 40 år å være en mer rimelig analyseperiode for veg-
prosjekter enn de 25 år som har vært brukt til nå» (s. 13). 
Men tallet 40 år gjentas ﬂere steder i teksten og vil med 
relativt stor sannsynlighet bli stående som inntrykket av 
utvalgets anbefaling.
Vi er uenige i at 40 år er passe. Det er nå 40 år siden 1973, 
og mye av dagens infrastruktur i Norge ble bygget tidli-
gere enn det. Det gjelder ikke bare veier og jernbane, men 
produksjonsanlegg, kraftverk, bygninger osv som fortsatt 
holdes i hevd. Mange av fengslene her i landet ble bygget 
mellom 1860 og 1870. Nå skal de skiftes ut. Er det rimelig 
å anta 40 års levetid for nye fengsler? Kanskje, men det er 
ikke opplagt. Jernbanen mellom Sandefjord og Larvik skal 
oppgraderes. Den gamle er fra 1881. Skal vi anta at den 
nye holder i 40 år?
Utvalgets argumenter for å stoppe ved 40 år overbeviser 
oss ikke. Det refereres til en svensk rapport som sier det

62 // SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2013 HAAKON VENNEMO, NIC HELDAL, HENRIK LINDHJEM OG STEINAR STRØM
er vanskelig å gi konkrete anslag mer enn 40 år frem i tid. 
Oversatt til økonomspråk betyr vel det at sannsynligheten 
for nytte- og kostnadsstørrelsene er konstant over et bety-
delig parameterintervall. Men i en samfunnsøkonomisk 
analyse som plasserer usikkerheten i renta er det forvent-
ningen vi er interessert i, og en ﬂat tetthetsfunksjon betyr 
jo ikke at forventningen til variabelen er null. Selv om tett-
hetsfunksjonen skulle være uniform, fullstendig ﬂat, vil 
forventningen være positiv dersom venstre grenseverdi er 
større eller lik null (dvs. dersom nytte er nytte og kostnad er 
kostnad). Det er en utbredt misforståelse blant samfunnsø-
konomiske analytikere at dersom en størrelse er vanskelig 
å anslå, så bør forventningen settes lik null. Det er uheldig 
at utvalget nører oppunder denne misforståelsen.
GODE RÅD OM KALKULASJONSRENTE
I Hagen-utvalget er utgangspunktet at en reell risikojustert 
kalkulasjonsrente bør avspeile risikofri rente og risikoen 
i prosjektet, og således indikere prosjektets alternativkost-
nad. Det heter videre at kalkulasjonsrenten til bruk i vur-
dering av offentlige tiltak bør være basert på enkle regler 
som fanger opp de viktigste sidene ved problemstillingen. 
Utvalget har foretatt en grundig drøfting av ulike måter 
å beregne kalkulasjonsrenter på.
I nåværende retningslinjer fra Finansdepartementet ble det 
henvist til kapitalverdimodellen i beregning av kalkula-
sjonsrenter og til bruk av børsdata i anslag på systematisk 
risiko og risikopremier. Hagen-utvalget stiller spørsmål 
ved hvor godt egnet kapitalverdimodellen og børsdata er 
til å angi kalkulasjonsrenter i langsiktige offentlige pro-
sjekter. Vi er enige med utvalget i at denne modellen og 
børsdata ikke er et godt grunnlag for å tallfeste kalkula-
sjonsrenter i langsiktige prosjekter. Det er grunn til å tvile 
på om den gjennomsnittlige avkastningen på Oslo Børs 
gir et godt anslag på den forventede avkastningen på lan-
det nasjonalformue. Vi deler også utvalgets syn i at det 
kan være vanskelig å bestemme korrelasjonen mellom et 
offentlig prosjekts avkastning og avkastningen på landets 
nasjonalformue.	
1	
Hagen-utvalgets tilrådinger er for det første at for offentlig 
forretningsdrift i direkte konkurranse med private aktører 
vil det være naturlig å benytte en kalkulasjonsrente som 
1 Vi kan ikke unnlate å nevne at vi hevdet disse synspunktene allerede i vår 
kommentar til NOU 1997:27, Vennemo og Wærness (1998). Det var dette 
utvalget som lanserte CAPM-tankegangen som mal for offentlig prosjekt-
vurdering i Norge. 	
tilsvarer den som private bedrifter står overfor. Dette vide-
refører tidligere praksis.
For det andre tilrås det at til bruk i samfunnsøkonomisk 
analyse av et normalt offentlig tiltak, som et samferdselstil-
tak, vil en reell risikojustert kalkulasjonsrente på 4 prosent 
være fornuftig for de første 40 år fra analysetidspunktet. 
Utover 40 år bør kalkulasjonsrenten settes ut fra en fal-
lende sikkerhetsekvivalent rente. For årene fra 40 til 75 år 
fram i tid anbefales en rente på 3 prosent. Som kalkula-
sjonsrente for årene deretter anbefales 2 prosent. Utvalget 
antar en risikofri rente på 2,5 prosent de første 40 år og 
viser til at det er mulig å sikre en risikofri rente på dette 
nivået ved plasseringer i det internasjonale ﬁnansmarke-
det. Etter 40 år anbefales en risikofri rente på 2 prosent.
Som bakgrunn for fallet i kalkulasjonsrenter over tid viser 
Hagen-utvalget til analyser gjort av Gollier og Weitzman 
(f.eks. Gollier og Weitzman, 2010). Utvalget foretar ikke 
egne analyser. I Hoel og Strøm (2012) er det gjort bereg-
ninger på norske data tilsvarende beregningene til Gollier 
og Weitzman. I det følgende skal vi vise resultatet av disse 
beregningene. Utgangspunktet er at den forventete sam-
funnsnytten (ES) er den neddiskonterte verdien av den 
forventete nytten (EU) av privat konsum per individ (c	
t). 
Det initiale nivået, c	
0, er ikke stokastisk. I modellen her er 
det vekstraten i c	
t som er stokastisk. Den gjennomsnittlige 
vekstraten for perioden til t er gitt ved (log c	
t-logc	0)/t. 
En positiv verdi på faktoren som neddiskonterer nytten, /, 
betyr at nytte «i dag» er bedre enn nytte i morgen.
(1) ES = 	
e−/�W E[U(c	t)]	T
0	
Anta et marginalt risikofritt investeringsprosjekt som redu-
serer konsumet i dag, dvs. for t=0, med en enhet og som 
gir en gevinst på e	
r
tt på tidspunkt t. Med risikofritt prosjekt 
menes at prosjektets avkastning er ukorrelert med avkast-
ningen på nasjonalformuen. Endringen i samfunnets for-
ventede velferd er da
(2) �¨ES = e	
r
tt e−/t[EU '(c	t) − U'(c	0)]
Et marginalt prosjekt som akkurat gir avkastningen r	
t på 
tidspunkt t og hvor c	
0 er ikke stokastisk er gitt ved:
(3) e	
r
tt = e	/t U'(c	0) 	________	 	E(U'(c	t)) 
Vi forutsetter at nyttefunksjonen er
(4) U(c) = 1	
 	____	 	1− c	
1−

SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2013 // 63	
AKTUELL KOMMENTAR	
HAAKON VENNEMO, NIC HELDAL, HENRIK LINDHJEM OG STEINAR STRØM
Parameteren  er lik tallverdien av elastisiteten av pengenes 
grensenytte med hensyn på konsum. Av (3) og (4) kan vi få:
(5) r	
t = £ − 1
 	__ t ln E[exp(−(ln c	t − ln c	0)]
Vi vil anta at lnc	
t-lnc	0 er normalfordelt. I Hoel og Strøm 
(2012) er det da vist at (5) innebærer:
(6) r	
t = £ − 1
 	__ t [−E(ln c	t − ln c	0) + (−)	2 var(ln c	t − ln c	0) 	_____________	 	2 	]	
Vi har estimert relasjonen ln c	t-ln c	t-1=g+a(ln c	t-1-ln c	t-2)+et 
på norske data for perioden 1950–2010. Resultatet er at 
estimatet på g er 0,0204 (t-verdi: 4,8) og estimatet på a 
er 0,2142 (t-verdi: 1,7). Vi bruker derfor g= 0,0204, som 
tilsvarer at den forventede gjennomsnittlige veksten i pri-
vat konsum per individ i perioden 1950–2010 er på 2,04 
prosent. Fordi a ikke er signiﬁkant forskjellig fra null setter 
vi a lik null. Modellen til Gollier og Weitzman innebærer 
at a=1. Data for Norge forkaster denne modellen. Anslaget 
på var(e	
t)=s	2 er lik 0,001.
Vi forutsetter at den faktoren som neddiskonterer nytte-
strømmene, /, er lik null og �lik null. Da følger det (se 
Hoel og Strøm, 2012) at den risikofrie renten er gitt ved
(7) r
t = g− s	2 ___	 2 	(1− 1
 	__ t ) = 0.0204−0.0005	(1 − 1
 	__ t ) for t �• 1
Vi ser at den risikofrie renten faller over tid fra en verdi på 
om lag 2 % initialt. Dette fallet er større jo større variansen 
s	
2 er, dvs. jo større usikkerheten er i fremtidig økonomisk 
utvikling. Fallet er langt svakere enn i Gollier og Weitzman 
modellen. Fallet er så svakt over tid at vi for praktiske for-
mål kan sette den risikofrie renten lik 2 % for alle fremti-
dige år, og dermed lik det anbefalte nivået i Hagen- utval-
get etter 40 år. Hadde vi benyttet estimatet på a=0,2142 
ville fallet ha vært sterkere, men likevel ikke så sterkt som 
i Gollier og Weitzman-modellen med de data de benytter. 
I motsetning til Hagen-utvalget har vi i prinsippet et fall 
allerede fra første år av, som skyldes at vi åpner for usik-
kerhet i fremtidig økonomisk utvikling fra dag 1 av, men 
Hagen-utvalget velger en risikofri rente på 2,5 prosent med 
henvisning til hva en risikofritt kan oppnå i internasjonale 
ﬁnansmarkeder. Dagens turbulente ﬁnansmarkeder gir 
ikke akkurat støtte til en slik antagelse.
Handlingsregelen for bruk av oljepenger sier at i nor-
male år skal denne bruken være lik 4 prosent av Statens 
Pensjonsfond Utland. Finansdepartementet antar at 4 pro-
sent er en forventet langsiktig realavkastning av fondet. 
Fondet er stort, mer og mer veldiversiﬁsert på tvers av sektorer og land etter som tiden går, og fremstår som et 
godt mål for hva investeringer i Norge også bør kaste av 
seg. For prosjekter med samme risiko som den diversiﬁ-
serte porteføljen i Statens Pensjonsfond Utland bør derfor 
avkastningskravet settes til 4 prosent. Dette er også Hagen-
utvalgets syn, noe som gir en risikojustert kalkulasjons-
rente på 4 prosent de første 40 år, dvs at risikopåslaget er 
1,5 prosent de første 40 år. Deretter faller risikopåslaget, 
først til 1 prosent og deretter til null. Fallet i risikopåsla-
get etter 40 år i Hagen-utvalget kan blant annet begrunnes 
med at langt frem i tid er det usikkert hva risikopåslaget 
skal være.
Hagen-utvalgets anbefalinger innebærer at det normalt sett 
ikke lenger skal tas hensyn til at visse prosjekter kan svinge 
i motfase med konjunkturene. Vi tror det er fornuftig. 
Forsøk vi nylig har gjort på å spesiﬁsere en likevektsmodell 
for Norge som så utsettes for stokastiske sjokk i teknologi 
og utenlandsformue, tyder på at ulike realformuesobjekter 
har forbausende felles systematisk risikoeksponering, og at 
risikoeksponeringen dessuten varierer lite med størrelsen 
og type sjokk (Vennemo, Hoel og Wahlquist, 2012). Vi tes-
tet blant annet ikke-markedsgoder der vi lot betalingsvil-
ligheten svinge mye med inntekt, og selv for ganske høye 
elastisteter fant vi et stabilt risikomønster som var likt med 
nasjonalformuen.
GODE RÅD OM KNAPPE GODER SOM ØKER I PRIS
For goder som ikke omsettes i et marked og der tilgangen 
ikke kan økes, er det rimelig å legge til grunn at realpri-
sene stiger over tid. Det gjelder i første rekke goder som 
tid, miljø, og sparte statistiske liv. Betalingsvilligheten for 
disse godene påvirkes av inntektsnivået, samtidig som til-
budet er konstant eller avtagende. Verdien av godet over 
tid bestemmes derfor i sin helhet av endringene i etterspør-
selen. Økt etterspørsel tilsier økt betalingsvillighet.
I perioder med reallønnsvekst, som vi har hatt i Norge 
gjennom mange tiår, innebærer forutsetningen om kon-
stante realpriser at virkningene for tid, miljø og ulykkes-
risiko i realiteten har blitt undervurdert i samfunnsøkono-
miske analyser. I ettertid kan man undres over at dette har 
kunnet pågå så lenge.
Hagen-utvalget gjennomgår argumentasjonen for realpris-
justering, og konkluderer med at dette bør gjennomføres 
for «kostnads- og nyttekomponenter der det er solid teo-
retisk og empirisk grunnlag for å anslå hvordan utviklin-
gen av verdsettingen av godet vil avvike fra den generelle

64 // SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2013 HAAKON VENNEMO, NIC HELDAL, HENRIK LINDHJEM OG STEINAR STRØM
prisstigningen». Innenfor denne rammen gir utvalget kon-
krete anbefalinger for realprisjustering for tid, miljø og sta-
tistiske liv.
Nivået på realprisjusteringen avhenger av forventet real-
lønnsutvikling og av inntektselastisiteten. Utvalget anbefa-
ler at anslaget på BNP-vekst per innbygger i siste perspek-
tivmelding legges til grunn. Etter en separat gjennomgang 
av elastisiteter for tid, miljø og statistisk liv, anbefaler 
Hagen-utvalget samme inntektselastisitet på 1,0 for alle 
disse godene med delvis unntak for miljøgoder.
Mens åpningen for realprisjustering for tid, miljø og statis-
tiske liv fremstår som åpenbart riktig, kan valg av indikator 
for reallønnsvekst og elastisiteter i større grad diskuteres.
Valget av BNP som indikator for reallønnsvekst begrun-
nes med «fravær av konkrete anslag på langsiktig norsk 
reallønnsvekst» (s. 53). BNP per innbygger som indikator 
vurderes ikke opp mot andre mulige indikatorer, som dis-
ponibel realinntekt per innbygger. Ingen indikator gir et 
presist estimatat for reallønnsutviklingen, men for oss er 
det ikke åpenbart at f.eks. disponibel realinntekt er min-
dre treffsikker enn BNP per innbygger. Betalingsvilligheten 
kan for øvrig åpenbart også stige dersom ﬂere innbyggere 
etterspør tjenesten, men dette er vanligvis tatt hensyn til et 
annet sted i den samfunnsøkonomiske analysen.
Utvalget referer til en rekke undersøkelser av inntektse-
lastisiteter til betalingsvilligheten både for tid og miljø. 
Resultatene fra undersøkelsene spriker, men indikerer 
gjennomgående elastisiteter under 1. Felles for de ﬂeste av 
undersøkelsene er imidlertid at de er basert på tverrsnitts-
data. Når undersøkelsene samtidig viser at elastisitetene 
øker med økende inntektsnivå, vil et økende reallønnsnivå 
bidra til høyere elastisiteter enn undersøkelsene basert på 
historiske tverrsnittsdata indikerer. Utvalgets anbefaling 
om en elastisitet som er høyere enn estimatene fra de ﬂeste 
undersøkelser kan derfor forsvares. At den skal være akku-
rat 1,0 er ikke begrunnet, ut over at det er i tråd med de 
nyeste anbefalingene fra Traﬁkverket i Sverige. Selv om 
0,8, 0,9, 1,1 og 1,2 like gjerne kunne vært valgt, har vi 
forståelse for at utvalget lander på besnærende enkle 1,0.
For miljø er anbefalingene mer differensiert enn for tid. 
Elastisiteten på 1,0 anbefales bare for virkninger der kal-
kulasjonsprisene er avledet av verdsetting av helse- og 
dødelighetsendringer, som støy og enkelte typer lokal 
luftforurensing. For miljøgoder der prissettingen er basert 
på betalingsvillighetsundersøkelser «ﬁnner ikke utvalget et tilstrekkelig empirisk grunnlag for å foreslå generelle 
regler om realprisjustering» (s. 13). Dette drøfter vi nær-
mere under.
For miljøgoder der kalkulasjonsprisene er avledet av poli-
tiske vedtak (som for klimagassutslipp) anbefales at dagens 
kunnskap om mål og forpliktelser legges til grunn, uten 
justeringer for antakelser om fremtidig politikkutforming. 
I dette ligger også en anbefaling om at banen for kalku-
lasjonspriser for denne typen miljøgoder ikke skifter opp 
med inntekt. Dette begrunnes med at man ikke har grunn-
lag for å anta at «implisitt, politisk ‘‘betalingsvillighet’’ vil 
følge den allmenne inntektsutviklingen i samfunnet på en 
systematisk måte» (s. 53).
Som for tid og miljø er også de ﬂeste analysene av inn-
tektselastisiteten for statistiske liv basert på tverrsnittsdata. 
Utvalget referer til undersøkelser som, med noen unn-
tak, viser elastisiteter under 1,0. Det vises også til OECDs 
anbefaling fra 2012 om en inntektselastisitet på 0,8.	
2 Nyere 
undersøkelser viser gjennomgående høyere elastisiteter, 
noen av dem også over 1,0. Ut fra en samlet vurdering 
av foreliggende undersøkelser er det derfor ikke urimelig 
å anbefale en inntektselastisitet på 1,0, slik utvalget gjør.
Forsøkene på problematisering til tross; Hagen-utvalgets 
anbefalinger om realprisjustering er i all hovedsak fornuf-
tige.	
3 Så blir utfordringen for forskningsmiljøene å gi et 
bedre grunnlag for nivået på realprisjusteringen, og da sær-
lig elastisitetene. Dagens undersøkelser baseres i stor grad 
på utenlandske undersøkelser, gjerne basert på tverrsnitts-
data. Det er ikke opplagt at disse er relevante for fremtidig 
realprisjustering i Norge. Det er derfor behov for å gjen-
nomføre nye undersøkelser av inntektselastisiteter i Norge.
VERDIER AVLEDET AV 
BETALINGSVILLIGHETSUNDERSØKELSER ER OGSÅ 
STIGENDE
Utvalget anbefaler altså at betalingsvilligheten for miljøgo-
der (utenom helse) ikke realprisjusteres, og begrunner det 
med at det empiriske grunnlaget er tynt. Men siden det er 
økende knapphet i mengde eller kvalitet på inngrepsfrie 
naturområder, biologisk mangfold og andre miljøgoder, 
begår en trolig en mindre feil ved å realprisjustere også her. 	
2 Anbefalingen er blant annet basert på en meta-analyse av betalingsvil-
lighetsstudier som beregner verdien av statistiske liv publisert i Lindhjem 
m.ﬂ. (2011).
3 Det er imidlertid verdt å merke seg at med rente på 2-4 prosent og en 
elastisitet på 1,0, kan man i enkelte prosjekter og situasjoner få ikke-kon-
vergerende nytte.

SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2013 // 65	
AKTUELL KOMMENTAR	
HAAKON VENNEMO, NIC HELDAL, HENRIK LINDHJEM OG STEINAR STRØM
Spørsmålet er så hvor mye? Siden det er få studier som ser 
på effekten på folks betalingsvillighet for miljøgoder over 
tid, er en første tilnærming å vurdere inntektselastisiteten. 
Utvalget gir anslag fra internasjonal litteratur på mellom 
0,3 og 0,7. Et konservativt anslag siden knapphetsfaktoren 
ikke tas hensyn til, kunne være å legge seg på 0,5. Det 
betyr likevel i praksis en reell devaluering av miljøgoder 
på 50 prosent over tid, sammenlignet med prosjekter som 
sparer tid eller gir helsegevinster. Hvis en ser på hvordan 
folks preferanser er kommet til uttrykk i debatten om mon-
stermaster i Hardanger, vindkraftutbygging langs kysten, 
oljeutvinning i Lofoten osv., virker en slik anbefaling ikke 
tilfredsstillende. En kunne like gjerne argumentert i tråd 
med sikre minimumsstandarder og føre var, at verdien av 
å unngå miljøkostnader av denne typen skulle hatt en egen 
påslagsfaktor.	
4 Riktig vurdering av verdiutviklngen av mil-
jøgoder er et komplisert spørsmål som hadde fortjent en 
langt grundigere drøfting.
Men det er en mer generell svakhet ved utvalgets behand-
ling av miljøverdier. Uten priser i bunn for miljøgoder, vil 
en anbefaling om realprisjustering på linje med tid og hel-
serelaterte effekter være et slag i luften, i hvert fall hvis en 
ikke har en god måte å ta inn et slikt hensyn når effektene 
forblir ikke-prissatte. Og diskusjonen av folks preferanser 
og betalingsvillighet for miljøgoder er kort og gjenkjenne-
lig fra tidligere NOU’er. NOU 1997:27 sin skepsis mot for 
eksempel betinget verdsetting siteres som om ingenting 
har skjedd på feltet på 15 år. Opsjonsverdi inkluderes som 
del av Total Økonomisk Verdi, selv om de ﬂeste lenge har 
ment at det er riktig å utelate den.	
5 Selv om det mangler 
norske verdsettingsstudier, noe som rutinemessig påpekes 
i hver ny NOU, hadde det vært nyttig om utvalget hadde 
sett nærmere på internasjonal litteratur, trukket ut rele-
vante lærdommer og påpekt hvordan en kunne forbedret 
kunnskapsgrunnlaget her hjemme til neste NOU.
FOR LITE OM MILJØ UTENOM KLIMA
Det er klart at utvalget ble gitt et mandat som har ﬂere 
pekere mot klimaproblemet. Utvalget begrunner i tillegg 
den korte omtalen av andre miljøgoder med at det offent-
lige ekspertutvalget om økosystemtjenester vil behandle 	
4 OECD (2006:181) nevner at en måte føre var kan tolkes er som en såkalt 
sikker minimumsstandard: «In this case the trade-off between costs and 
beneﬁts still exists but, in effect, a substantial premium is added to the 
beneﬁts of conservation of ecosystems.»
5 «However, economists now know that option value does not exist as a 
separate element of total economic value, and moreover that both its sign 
and size are uncertain» (Hanley og Barbier 2009:41) eller Freeman (2003: 
247-50)	
temaet nærmere. Utredningen blir etter vår oppfatning 
likevel for dominert av klimaspørsmålet, noe som reﬂek-
teres i ﬂere enn 300 treff på «klima» og for eksempel 
3 treff på ordet «biodiversitet». Med økosystemtjenes-
teutvalgets mandat og ﬂerfaglige sammensetning er det 
ikke å forvente at dette utvalget vil anbefale hvordan 
samfunnsøkonomisk analyse konkret skal anvendes for 
miljøgoder. Her ville det vært nyttig om Hagen-utvalget 
hadde gitt grundigere vurderinger. Det er mange prin-
sipielle problemstillinger, i tillegg til realprisspørsmålet, 
for eksempel om kvasi-opsjonsverdi (verdien av å vente), 
irreversibilitet, usikkerhet, føre-var og sikre minimums-
standarder, som er relevante både for klima og mer eller 
mindre langsiktige og irreversible endringer i andre miljø-
goder. Når det for eksempel anbefales som aktuelt å verd-
sette reduksjon i karbonutslipp med marginale kostnader 
ved å oppnå nasjonale eller internasjonale målsettinger, 
kunne en ikke vurdere å legge samme prinsipp til grunn 
for å oppnå målsettinger om å redusere tap av biologisk 
mangfold eller inngrepsfrie naturområder?
AVSLUTNING
Utvalget har valgt å illustrere sin utredning med bilde av 
en romersk akvedukt i vakkert fransk landskap. Kanskje 
er det ment å illustrere et vellykket prosjekt, men det er 
vel et åpent spørsmål om en samfunnsøkonomisk analyse 
foretatt i romertiden ville konkludert i favør av å bygge 
en vanntilførsel for de nærmeste 2000 år (hvorav 1500 år 
uten selskap av Vest-Romerriket selv).
Det faller i vårt lodd å gjennomføre en hel del samfunnsø-
konomiske analyser. Erfaringen fra slepebåtberedskap, 
jernbane, redningshelikoptre, idrettsarrangementer og 
andre felt er at det også i vår tid er nok av folk som ønsker 
det dyreste og ﬂotteste på samfunnsområdene som ligger 
dem nærmest. Hagen-utvalgets forslag fremmer langsiktig-
het, men ikke overdådighet. Samfunnsøkonomisk analyse 
vil også i fortsettelsen ha som en av sine viktigste oppga-
ver i å korrigere ønsker om det ﬂotteste. Akvedukt eller ei, 
utvalgets forslag bidrar forhåpentligvis til at samfunnsøko-
nomisk analyse fyller oppgaven på en bedre måte. Det er 
mye å ta tak i. Som Aasmund Olavsson Vinje skriver,
«Her er mangei Bygd, som ikki eigong er værd somykit, 
som den nye Vegen, ja, eg kjenner endaa Prestegjeld, 
som eg skulde kaupa for det, som Vegen kostar.»

66 // SAMFUNNSØKONOMEN NR. 1 2013 HAAKON VENNEMO, NIC HELDAL, HENRIK LINDHJEM OG STEINAR STRØM
REFERANSER
Drèze Jean og Nick Stern (1987): Theory of cost-beneﬁt 
analysis. I Auerbach, A.J. og M. Feldstein, Handbook in 
Public Economics, Vol 2, Elsevier Science Publishers.
Finansdepartementet (2005): Veileder i samfunnsøkono-
miske analyser.
Freeman, A. M. (2003): The measurement of environmental 
and resource values, 2nd edition. Resources For the Future.
Gollier, C. and M. L. Weitzman (2010): How should the 
distant future be discounted when discount rates are 
uncertain, Economics Letters, 107, 350–353.
Hanley, Nic. and Ed. B. Barbier (2009): Pricing Nature: Cost-
Beneﬁt Analysis and Environmental Policy. Edward Elgar.
Hoel, Michael og Steinar Strøm (2012): Kalkulasjonsrenten. 
Rapport 44/2012, Vista Analyse.
Lindhjem, Henrik, Ståle Navrud, Nils-Aksel Braathen and 
Victor Biausque (2011) «Valuing mortality risk reduc-
tions from environmental, transport and health policies: 
A global meta-analysis of stated preference studies». Risk 
Analysis 31(9): 1381–1407.
NOU 1983:25 Bruk av kalkulasjonsrente i staten. 
Finans departementet.
NOU 1997:27 Nytte-kostnadsanalyser – Prinsipper for lønn-
somhetsvurderinger i offentlig sektor. Finansdepartementet.NOU 1998:16 Nytte-kostnadsanalyser – Veiledning i bruk av 
lønnsomhetsvurderinger i offentlig sektor. Finansdepartementet.
NOU 2009:16 Globale miljøutfordringer – norsk politikk. 
Finansdepartementet.
NOU 2012:16 Samfunnsøkonomiske analyser. NOU 
2012:16. Finansdepartementet.
OECD (2006) Cost-Beneﬁt Analysis and the Environment: 
Recent developments. OECD, Paris.
Statens vegvesen (2006): Konsekvensanalyser. 
Veiledning. Håndbok 140. http://www.vegvesen.
no/_attachment/61 437/binary/14 144
Vennemo, Haakon (2011): Levetid og restverdi i samfunnsø-
konomisk analyse. Rapport 35/2011, Vista Analyse.
Vennemo, Haakon og Eirik Wærness (1998): 
Kostnadsberegningsutvalgets innstilling: Men at den er en 
nyttig ting, kan ingen komme fra. Sosialøkonomen, 1.
Vennemo, Haakon, Michael Hoel og Henning Wahlquist 
(2012): Systematisk usikkerhet i norsk økonomi. Rapport 
40/2012, Vista Analyse.
Vinje, Aasmund Olavson (1996 [1861]): Grauten på Grut. 
I Færdaminne fraa Sumaren 1860, Gyldendal norsk forlag. 
http://www.bokselskap.no/boker/ferdaminni/grauten

Parse pdf-doc by clicking the button below. Parsed pdf-documents will be searchable.

Metadata Found
Author
ninhli
CreationDate
2013-03-22T11:47:14+01:00
ModDate
2013-03-22T11:47:14+01:00
Producer
Acrobat Distiller 10.0.0 (Windows)
Pages
9